| Kommunen kan i enkelttilfeller gjøre unntak fra forbudet i § 4 dersom særlige grunner foreligger. |
Generelt om § 12
Behovet for unntak fra forbudet skal i utgangspunktet være ivaretatt gjennom unntak fra forskriftens virkeområde i § 2, og unntakene i § 6 og § 7. Erfaringsmessig kan det likevel oppstå uforutsette situasjoner som gjør at det er nødvendig å ha en sikkerhetsventil. Dette er bakgrunnen for at det ble tatt inn en generell unntaksbestemmelse (§ 12) i forskriften, som gir kommunen adgang til å gjøre unntak fra forbudet i enkelttilfeller.
Kravet for å kunne gi unntak er at det må foreligge "særlige grunner". Eier eller bruker av fyringsanlegget må søke til kommunen om unntak etter § 12. Det er kommunen som skal vurdere om kravet til særlige grunner er oppfylt. Kommunen har imidlertid ingen plikt til å gi unntak ettersom dette er en "kan"-bestemmelse. Kommunen kan sette vilkår for unntaket. Det er ingen tidsfrist for kommunens saksbehandlingstid, men vi viser her til den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 11 a om saksbehandlingstid og foreløpig svar. Bestemmelsen slår bl.a. fast at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold. Kommunens avgjørelse i saken er et enkeltvedtak som kan påklages. Statsforvalteren er klageinstans, se forskriftens § 13.
Ettersom unntakshjemmelen er ment som en sikkerhetsventil for uforutsette tilfeller, er det ikke mulig å gi en uttømmende liste over hvilke tilfeller som kan gi grunnlag for unntak. Det vil dessuten ofte være en kombinasjon av årsaker til at det er vanskelig å erstatte fyring med mineralolje med fornybar energi. Denne veilederen er ment til å bidra til likebehandling på tvers av ulike kommuner. Veiledningen tar utgangspunkt i hvilke hensyn unntaksbestemmelsen i § 12 er ment å ivareta, belyst gjennom eksempler.
Hva kan være særlige grunner til unntak?
Hva som kan utgjøre særlige grunner, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Det kan dreie seg om situasjoner der forbudet får utilsiktede konsekvenser, medfører uforholdsmessig høye kostnader og/eller viser seg å være teknisk umulig eller svært utfordrende å overholde. Kommunen bør også se hen til byggets funksjon, for eksempel om det aktuelle bygget dekker en samfunnskritisk funksjon, og om en overgang fra oljefyring til fornybar energi vil kunne svekke eller true denne funksjonen. Unntakshjemmelen bør imidlertid brukes med varsomhet. Det skal for eksempel svært mye til for at høye kostnader alene kan begrunne unntak etter § 12.
Med utilsiktede konsekvenser menes virkninger av forbudet for enkeltpersoner eller grupper, eller for samfunnet som helhet, som ikke var forventet da forbudet ble vedtatt. Økte kostnader for den enkelte byggeier kan i utgangspunktet ikke sies å være en utilsiktet konsekvens av forbudet, ettersom det ved innføringen av et forbud er gjort konsekvensvurderinger som tar hensyn til at et forbud vil medføre økte investeringskostnader for den enkelte byggeier/-bruker.
I praksis vil utilsiktede konsekvenser ofte oppstå i situasjoner hvor det i tillegg er teknisk umulig eller svært krevende å skifte ut mineralolje, og/eller hvor utfasing av mineralolje utløser uforholdsmessig høye kostnader for byggeier.
Det antas at dette er mest relevant i bygg hvor det kun er teknisk og økonomisk mulig å bytte til ett eller noen få andre oppvarmingsalternativer, og hvor disse alternativene skaper spesielle utfordringer. For eksempel kan det dreie seg om tilfeller hvor en overgang fra fyring med mineralolje til fornybar energi krever ombygging av hele eller deler av bygningen, og hvor slik ombygging medfører tap eller forringelse av byggets bruksverdi, kulturminner, verneverdier eller andre særlige hensyn.
Det kan videre tenkes situasjoner der oljefyring til permanent oppvarming i bygninger i tettbygde strøk erstattes med ved, flis eller pellets (og andre løsninger ikke er mulig), som kan gi økt lokal luftforurensning som en utilsiktet negativ konsekvens. Dersom det kan dokumenteres at det ikke er mulig å benytte andre alternative erstatninger for mineralolje, kan det i slike tilfeller være grunn til å vurdere unntak etter § 12.
Dersom unntak skal gis av hensyn til kostnader, må det dreie seg om uforholdsmessig høye investeringskostnader og/eller driftskostnader. Terskelen for om kostnader kan regnes som uforholdsmessige er svært høy, og må vurderes i hver enkelt sak ut fra den konkrete bygningen det søkes om unntak for. Momenter i vurderingen kan blant annet være anleggets størrelse, anleggets forventede levetid og tilgangen på alternative energikilder. Byggeiers økonomiske evne bør ikke vektlegges i vurderingen av behov for unntak etter § 12.
Uforholdsmessig høye kostnader kan for eksempel oppstå i situasjoner der nødvendig investeringskostnad for å bytte ut mineralolje med fornybar energi er høy, og der forventet levetid for anlegget er lav, for eksempel fordi det kan dokumenteres at bygningen skal rives eller totalrehabiliteres i løpet av kort tid. Et annet eksempel kan være et bygg hvor alternativet til fyring med mineralolje krever tilkobling og/eller forsterkning av strømnettet eller fjernvarmenettet, og som utløser et uforholdsmessig høyt anleggsbidrag. Dette kan også være en aktuell problemstilling for byggvarme. For en del bygninger vil det kunne være aktuelt å benytte elektrisitet eller fjernvarme til erstatning for mineralolje.
Normalt vil dette ikke utløse noen økt investeringskostnad, ettersom elektrisitet og fjernvarme skal benyttes i det ferdige bygget. Det kan likevel være behov for tidligere fremføring og tilkobling (og eventuelt forsterkning) av infrastruktur (el/fjernvarme) enn det som til nå har vært vanlig. Dette vil isåfall kunne fremskynde investeringskostnaden i tid. Men det vil normalt være urimelig å tilskrive hele denne investeringskostnaden til behovet for å erstatte mineralolje til byggvarme, dersom infrastrukturen for el/fjernvarme uansett skal benyttes i det ferdige bygget.
I noen tilfeller vil det kunne oppstå tekniske vanskeligheter med å skifte til fornybare energikilder. Det kan dreie seg om spesielle fysiske forhold ved bygningen, fyringsanlegget eller begge deler, som gjør det teknisk umulig eller veldig krevende å bytte ut mineralolje med fornybar energi.
Eksempelvis for permanent oppvarming i et eksisterende bygg som ikke er koblet til strøm eller fjernvarmenett. Hvor blant annet kaldt klima, isolert beliggenhet eller andre geografiske forhold gjør det teknisk umulig eller svært krevende å konvertere all bruk av mineralolje (grunnlast og spisslast) til fornybar energi innen tidsfristen i 2020. Andre eksempler kan være mineralolje til byggvarme for bygg under oppføring på isolerte steder uten energiinfrastruktur, og der det ikke er planer om/muligheter for tilkobling til strømnett, og bruk av andre løsninger (biodiesel, pellets) ikke er praktisk mulig.
Må søke kommunen og dokumentere behov
Eier eller bruker av fyringsanlegget må søke kommunen om unntak etter § 12. Søknaden må være skriftlig og begrunnet. Begrunnelsen for unntak må dokumenteres i søknaden, for eksempel gjennom tilbud på annen oppvarmingsløsning, kostnadsestimat, tekniske undersøkelser eller liknende. Kommunen kan be om ytterligere informasjon og dokumentasjon ved behov.
Kommunen kan sette vilkår for unntaket
Kommunen kan sette vilkår for unntaket. Bakgrunnen for dette ligger i at kommunen også kan velge å avslå søknaden (såkalt "fritt skjønn"). Da må kommunen også kunne innvilge unntak på vilkår. Ved vurderingen av om vilkår skal stilles, og eventuelt hvilke, bør det sees hen til formålet med forskriften og den konkrete situasjonen. Hva som er relevante vilkår er opp til kommunen å vurdere. Kommunen må imidlertid holde seg innenfor alminnelig vilkårslære. Det innebærer at vilkåret må ha saklig sammenheng med de formål eller hensyn som er relevante for vedtaket, og ikke vil virke for inngripende overfor den som søker.
Et praktisk eksempel vil være å sette vilkår om å begrense bruken av mineralolje til spisslast (tilleggsoppvarming i kalde perioder). Det kan også være aktuelt å tidsbegrense unntaket, for eksempel ved å sette vilkår om at unntaket gjelder inntil en fastsatt dato. Forskriftens formål tilsier at kommunen bør begrense unntaket så langt det er mulig.
Når er det ikke behov for å søke om unntak etter § 12?
Før eier eller bruker av fyringsanlegg går i gang med å søke om unntak, bør de undersøke om behovet for fortsatt bruk av mineralolje kan være dekket av andre bestemmelser i forskriften. Dette gjelder:
- § 2. Virkeområde
- § 6. Unntak av hensyn til forsyningssikkerhet
- § 7. Unntak ved driftsforstyrrelser og ved utfall av annen varmekilde
For det første, bør det undersøkes om den aktuelle bruken er dekket av forskriftens virkeområde, jf. § 2. Det er for eksempel ikke behov for å søke om unntak for bruk av mineralolje til nødstrømsaggregat til medisinsk utstyr, maskiner eller bygningsdrift, fordi disse ikke benyttes til oppvarming av bygninger. Enkelte typer bygninger er også unntatt, blant annet fritidsboliger og fyrstasjoner som ikke er tilkoblet strømnettet. Ytterligere veiledning kan være å finne i definisjonsbestemmelsen i § 3, som f.eks. hva som ligger i ordet "oppvarming", eller hva som ligger i ordet "bygning".
For det andre, er det lagt opp til at NVE kan fatte særskilt unntak av hensyn til forsyningssikkerhet, jf. § 6. Slike vedtak forutsettes at er gjort kjent for de som er berørt. Kommunen eller NVE kan eventuelt kontaktes.
For det tredje, er forbudet ikke til hinder for at mineralolje brukes i tilfeller med driftsforstyrrelser eller utfall av annen varmekilde, jf. § 7. Dette betyr at bygninger som har behov for back-up/reserve varmekilde kan beholde oljefyringsanlegget, og benytte mineralolje i de tilfellene som er beskrevet i § 7. I slike tilfeller er det ikke behov for å søke om unntak etter § 12. Det er imidlertid viktig å presisere at mineralolje ikke kan benyttes i ordinære driftssituasjoner ved lave utetemperaturer (dvs. til spisslast).