Publisert 4. april 2022.

For å oppfylle Parisavtalen må vi ha umiddelbare kutt i klimagasser i alle sektorer. Utslippene må nå toppen før 2025, og deretter kraftig ned. 

Denne siden oppsummerer hovedfunn fra FNs klimapanels sjette hovedrapport del 3 om utslippsreduksjon, opptak og virkemidler. Teksten er oversatt fra engelsk og forenklet. Alle referanser er til sammendraget for beslutningstakere (SPM).

Hva er status og hvor er vi på vei?

Utslippene øker fortsatt

Globale klimagassutslipp fortsetter å øke. I 2019 var utslippene omkring 59 GtCO₂-ekvivalenter, som er 54 prosent høyere enn i 1990. De gjennomsnittlige årlige utslippene over perioden fra 2010 til 2019 var høyere enn i noe tidligere tiår, og globalt har utslippene økt i alle sektorer siden 2010. Men, veksten går gått saktere enn tidligere. I snitt ble den årlige veksten i utslipp redusert fra 2,1 prosent i perioden 2000 – 2009, til 1,3 prosent i perioden 2010 – 2019. Utslippsveksten har gått mest ned innen energiproduksjon og industri, der den gikk fra en årlig vekst på henholdsvis 2,3 til 1 prosent, og fra 3,4 til 1,4 prosent.

(B.1, B1.1, B.2, B2.2)

Minst 18 land har hatt avtagende CO₂-utslipp i mer enn 10 år. Dette kobles til mindre forbruk av energi, mer effektiv bruk av energi og at energien har blitt produsert med lavere utslipp.

(B.3.5)

Covid-19 pandemien førte til at CO₂-utslippene fra fossile brensler og industri gikk ned med 5,8 prosent i 2020 sammenlignet med 2019. Ved slutten av 2020 gikk det globale utslippsnivået opp igjen.

(B.1.4)

På vei mot 3,2 grader

Hvis ikke klimapolitikken skjerpes utover slik den var i 2020, vil utslippene fortsette å øke også etter 2025 og føre til en global oppvarming på 3,2 grader innen 2100.

(C.1)

Scenarioene med de høyeste utslippene som gir en oppvarming på mer enn 4 grader legger til grunn at deler av dagens teknologiutvikling og iverksatte klimatiltak reverseres. Likevel kan ikke en så høy oppvarming utelukkes med dagens klimapolitikk, hvis klimasystemet viser seg å være mer følsomt for utslipp enn antatt.

(C.1.3)

Som en del av Parisavtalen skal alle land melde inn nasjonale ambisjoner for utslippsreduksjoner. Ambisjonene skal regelmessig forsterkes. De nasjonale ambisjonene som var meldt inn før COP26 i 2021 vil gi en global oppvarming på omtrent 2,8 °C (2,2 – 3,4) i 2100.

(C.1.1)

Flere land har i etterkant meldt inn ambisjoner, men på grunn av tidsfrister for arbeidet med 6. hovedrapport er ikke disse tatt med i beregningene til FNs klimapanel. FNs miljøprogram (UNEP) har nylig gjort beregninger av klimaeffektene av landenes oppdaterte ambisjoner og mål som finnes her.

Utslippene er ujevnt fordelt

Klimapanelet belyser de historiske utslippene av klimagasser, som har vært svært ulikt fordelt over verdens regioner. Nord-Amerika og Europa har samlet stått for nesten 40 prosent av utslippene så langt, mens for eksempel Afrika bare har stått for 7 prosent og Midtøsten kun 2 prosent.

Globalt har de 10 prosent rikeste husholdningene bidratt med 34 – 45 prosent av de forbruksbaserte utslippene, mens de 50 prosent fattigste har bidratt med 13 – 15 prosent.

(B.3.4)

Hva skal til for å holde oppvarmingen til 1,5 grad eller 2 grader

Utslippene må nå toppen før 2025

Skal vi nå målet i Parisavtalen om å begrense oppvarmingen til under to 2 grader, og helst ned mot 1,5, må globale utslipp nå toppen mellom 2020 og 2025. For å få til dette kreves det umiddelbare og kraftige utslippskutt i alle sektorer. Lite kutt i én sektor må kompenseres med større kutt i en annen.

(C1, C3, C.3.1)

I scenarioer der global oppvarming snur etter bare så vidt ha oversteget 1,5 grader (>50%), må de årlige klimagassutslippene reduseres med 43 prosent innen 2030 og 84 prosent innen 2050 i forhold til utslippsnivået i 2019. Ser man på de ulike gassene i disse scenarioene må CO₂ reduseres med 48 prosent i 2030, 80 prosent i 2040 og nå netto null i 2050. Globale metanutslipp må reduseres med 34 prosent i 2030 og 44 prosent i 2040

(C.1.1, C.1.2)

For at det skal være sannsynlig å begrense oppvarmingen til 2 grader, må CO₂-utslippene, sammenlignet med utslippsnivået i 2019, være redusert med 27 prosent innen 2030, 52 prosent innen 2040, og netto null tidlig på 2070-tallet. I tillegg må metanutslippene være redusert med 24 prosent innen 2030.

(C.1.2)

For scenarioer som går til 1,5 og 2 grader gjelder også en utslippsreduksjon av 45 prosent metan, 20 prosent lystgass og 85 prosent fluorholdige-gasser innen 2050-tallet

(C.1.2)

Stort utslippsgap mellom dagens utslipp og det som må til

Et karbonbudsjett sier hvor mye CO₂ som kan slippes ut før man når en gitt oppvarming. Det kan kun slippes ut en viss mengde klimagasser dersom oppvarmingen skal holdes under 2 grader, og enda mindre dersom den skal begrenses til 1,5 grader.

Fra 1850 og fram til 2019 har omtrent totalt 2400 gigatonn CO₂ (GtCO₂) blitt sluppet ut. Dette utgjør omtrent 80 prosent av mengden CO₂ som kan slippes ut hvis vi skal ha 50 prosent sannsynlighet for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. For dette temperaturmålet har vi med andre ord 500 gigatonn CO₂ igjen å slippe ut. Fordelt på alle verdens mennesker blir dette 63 tonn CO₂ per person. En gjennomsnittlig nordmann slipper ut cirka 7 tonn CO₂ årlig.

(B.1.3)

Temperaturtopp og temperaturoverskridelse 

På hvilket nivå den globale temperaturen stopper å stige avhenger av den samlede mengden CO₂ som slippes ut fram til CO₂-utslippene når netto null. I tillegg vil temperaturtoppen avhenge av andre klimafaktorer utenom CO₂ på dette tidspunktet, spesielt metan. Fordi metan har kort levetid i atmosfæren, vil store reduksjoner av metanutslipp i nær fremtid effektivt redusere den globale temperaturtoppen.

(C.2, C.2.3)

En slik rask klimaomstilling gir en lavere temperaturtopp og gjør oss mindre avhengige av negative CO₂-utslipp for å reversere oppvarmingen. Dersom globale utslipp av klimagasser går til netto null eller under null, og blir værende på det nivået, vil vi se en gradvis nedgang i global oppvarming.

(C.2)

Klimatiltak i alle sektorer

Positiv utvikling innen teknologi og klimapolitikk

Kostnaden på mange lavutslippsteknologier har falt siden 2010. Fra 2010 – 2019 har enhetskostnadene for solenergi blitt redusert med 85 prosent, vindenergi med 55 prosent og litium-ion batterier med 85 prosent. I tillegg har utbyggingen av solenergi blitt mer enn tidoblet og antallet elbiler mer enn hundredoblet i samme periode.

(B.4, B.4.1)

Siden forrige hovedrapport fra klimapanelet har klimapolitikk og lovverk rettet mot utslippskutt og opptak blitt mer utbredt. Dette har ført til at utslippene har vært lavere enn de ellers ville vært, og at det har blitt investert mer i lavutslippsteknologi og -infrastruktur. I 2020 var mer enn 20 prosent av globale utslipp omfattet av CO₂-avgifter eller kvotehandel, men omfanget og prisene har ikke vært nok til å redusere utslippene betydelig.

(B.5, B.5.2)

Det brukes fortsatt mer penger rettet mot fossile brensler enn det brukes på å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringene.

(B.5.4)

Løsninger krever landarealer

En barriere for mange klimaløsninger er at verden har en begrenset mengde landareal, og at bruken av disse konkurrerer mot andre hensyn som matproduksjon, bebyggelse, restaurering og vern.

For eksempel kan noen tiltak for utslippsreduksjon øke konkurransen om knappe ressurser, inkludert landområder, vann og biomasse. Dette kan bidra til å redusere tilpasningsevnen, spesielt hvis tiltakene iverksettes fort og i en stor skala, spesielt der land- og vannressurser er begrenset. Eksempler inkluderer storskala bioenergi med karbonfangst og lagring, dårlig planlagt skogforvaltning og skogplanting på uegnede områder.

(D.2.3)

Forsinket global handling vil raskt gjøre det umulig å oppfylle Parisavtalens temperaturmål. Jo mer forsinket implementeringen av tiltak blir, desto mer avhengig blir verden av usikre og svært arealkrevende tiltak for å fange og lagre CO₂ fra atmosfæren.

(C1, C3, C11).

Rimelige tiltak halverer utslippene 

Klimapanelet slår fast at den globale økonomiske gevinsten av å begrense oppvarmingen til under 2 grader er større enn kostnadene av klimatiltakene. Med andre ord vil det være lønnsomt å investere i klimatiltak som oppfyller målene i Parisavtalen. Klimatiltak som koster under 100 dollar per tonn CO₂ kan halvere globale klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 2019-nivå. Mye av denne utslippsreduksjonen koster så lite som 20 dollar per tonn CO₂. Mange av de billigste løsningene er innen sol- og vindkraft, energieffektivisering, redusert ødeleggelse av økosystemer, og reduserte metanutslipp fra for eksempel fra olje, gass og avfall.

(C.12, C.12.1)

Betydelig behov for mer finansiering 

Dagens investering i klimatiltak er tre til seks ganger lavere enn det som kreves i 2030 i scenarioene som begrenser global oppvarming til 2 grader. For å begrense oppvarmingen til 1,5 grader skulle investeringen ifølge scenarioene vært tre til seks ganger høyere allerede i 2020. Det er et stort gap mellom behov for og tilgjengelige investeringer i alle sektorer, men størst i jord-, skog- og arealbrukssektoren, og for utviklingsland. Økt internasjonalt finansielt samarbeid er kritisk for en rettferdig lavutslippsomstilling.

(E.5.1, E.5)

Tydelig politikk og signaler fra myndigheter nasjonalt og internasjonalt kan støtte og føre til mer finansiering til klimatiltak.

(E.5)

Karbonfjerning (CDR)

Noen utslipp vil være svært vanskelig å unngå helt, blant annet deler av utslippene fra luftfart, shipping, landbruk og industri. For å oppnå netto utslipp i 2050 vil det derfor være nødvendig å sørge for permanent fjerning av karbon fra atmosfæren.

(C.11.4, C.11)

Det kan for eksempel gjøres gjennom skogplanting, bioenergi med CO₂-håndtering (BECCS), karbonlagring i landbruksjord, spre biokull, eller ved hjelp av teknologi som fanger karbon direkte fra lufta.

(C.11.1)

I dag er skogplanting, forbedret skogforvaltning, skogslandbruk og karbonlagring i jord de eneste metodene for å fjerne karbon som er i utstrakt bruk.

(C.11.1)

Tiltakene varierer blant annet når det gjelder modenhet, kostnad og potensial for opptak. Skogsjordbruk nevnes som eksempel på et tiltak med høyt potensial. Hvor lenge tiltakene lagrer CO₂ varierer også kraftig, fra tiår når det lagres i vegetasjon eller jord, til ti tusen år og lengre når det lagres i berggrunnen. Samtidig kan lagring av karbon i vegetasjon reverseres av menneskelige eller naturlige forstyrrelser, og er sårbart ovenfor klimaendringer. Det som lagres i berggrunnen eller havet, for eksempel via BECCS, og biokull er mindre utsatt for å reverseres.

(C.11.1, C.11.3)

Avhengig av metode kan karbonfjerning ha både positive og negative effekter på andre områder. Skogplanting og produksjon av biomasse til BECCS ha negative virkninger på samfunn, økonomi, naturmangfold, vann- og matsikkerhet, og på urbefolkningers rettigheter, spesielt hvis det gjøres i stor skala og i områder med svake eiendomsrettigheter.

(C.11.2, C.11.4.)

En barriere for tiltak som dette er at verden har begrensede landarealer, og at bruk av disse områdene konkurrerer mot andre hensyn som matproduksjon, solcelleparker, bebyggelse, restaurering og vern. I tillegg er det komplekse eierskapsforhold og forvaltning på arealene. Dersom utslippene kuttes raskt i alle sektorer vil det redusere hvor mye CO₂-fjerning som trengs for å nå klimamålene.

(C.9, C.11.5)

Utslippskutt, tilpasning og bærekraftig utvikling

Bærekraftig utvikling

Kraftige klimatiltak er kritisk for å oppnå en bærekraftig utvikling. Effektive og rettferdige løsninger mot klimaendringene er i stor grad kompatible med de andre bærekraftsmålene, men kan også gi negative effekter.

(D.1.1, D.1.2). 

De negative konsekvensene kan minimeres gjennom å fokusere på kapasitetsbygging, finansiering, teknologioverføring og deltakende utvikling. De negative virkningene er spesielt vanskelig å unngå for utviklingsland, sårbare befolkninger og urbefolkning.

(D.1.2)

Vinn-vinn løsninger for utslippskutt og tilpasning

Grønne tak og fasader, parker og åpne områder, bevaring av urbane skoger og våtmarker, urbant jordbruk og utforming som tar hensyn til vann, kan bidra til både klimatilpasning og reduserte klimagassutslipp. Disse tiltakene kan også redusere flomrisiko, press på kloakksystemer, urbane varmeøy-effekter, og kan bidra til redusert luftforurensning og dermed gi forbedret helse.

(D.2.1)

Klimatiltak i jordbruket kan ha mulige tilleggsfordeler for klimatilpasning, for eksempel skogslandbruk og overgang til flerårige avlinger.

(D.2.2)

Restaurering av mangrover og våtmarker langs kysten vil bidra til karbonlagring, i tillegg til å redusere kysterosjonen og beskytte mot stormflo. Dette vil redusere risikoen fra havnivåstigning og ekstremvær.

(D.2.2)

Rettferdighet

Land i alle utviklingsstadier har som mål å forbedre befolkningens velvære, og hvordan de prioriterer innen utvikling avhenger naturligvis av forskjellige utgangspunkt og kontekst. Dette gjelder for sosiale, økonomiske, miljømessige, kulturelle og politiske forhold, ressurser, evner, internasjonalt miljø og historie. Mulighetene for en overgang til bærekraftig utvikling vil dermed variere, og føre til at ulike land har ulike behov.

(D.3.1)

Ambisiøse utslippsbaner innebærer store og noen ganger disruptive endringer i økonomisk struktur innad og mellom land. Eksempler på dette er endringer i inntekt og sysselsetting under overgangen fra aktiviteter med høye utslipp til aktiviteter med lave utslipp. Noen jobber kan gå tapt, men en lavutslippsutvikling kan skape mer varige jobber. I denne omstillingen kan integrerte politikkpakker bidra til at rettferdighet og likestilling for kjønnene er tatt hensyn til.

(D.3.2)

Ulikheter innad i land når det gjelder utslipp og virkningene av utslippsreduserende politikk påvirker den sosiale samhørigheten og i hvilken grad innbyggerne aksepterer klimatiltakene og annen miljøpolitikk. På en annen side kan rettferdig omstilling bidra til å øke ambisjonene for raskere klimakutt.

(D.3.3)

Forsterket respons

Hvilke forhold er stimulerende og hvilke er hindringer?

Mange klimatiltak er teknisk mulige, blir mer og mer kostnadseffektive, og har generelt støtte i befolkningen. Eksempler på slike tiltak er solenergi, vindkraft, elektrifisering av urbane systemer, urban grønn infrastruktur, mer energieffektivitet, tiltak for å redusere forbruk, bedre skog- og jordbruk og redusert matsvinn.

(E.1.1)

Mange klimatiltak har tilleggsfordeler for miljøet, som bedre luftkvalitet og mindre farlig avfall. Andre, som produksjon av biodrivstoff i veldig stor skala, kan derimot ha negative virkninger for blant annet naturmangfold.

(E.1.1)

Gjennomførbarheten til klimatiltak varierer ut fra kontekst og tid. . Bruken av sol- og vindenergi har blitt mer og mer økonomiske de siste årene.

(E.1.2)

Samfunnsutviklingen hindrer utslippskutt

Dagens samfunnsutvikling hindrer raske utslippskutt. Økonomi, atferd og sosiale forhold er noe av det som kan stå i veien for å få til klimatiltak.

(E.2.1)

Tiltak som styrer overganger innen energi og arealbruk, strukturell endring av økonomien, og atferdsendringer kan endre utviklingsveiene i en mer bærekraftig retning.

(E.2.1)

Institusjonell og regulerende kapasitet, innovasjon, finansiering, forbedret styring og samarbeid på tvers av nivåer kan forbedrede klimatiltak.

(E.2.3).

Politikk og lovgivning

Klimaarbeidet er mest effektivt når det går på tvers av flere politikkområder, og kobler nasjonale, regionale og lokale myndighetsnivåer. Effektiv og rettferdig klimastyring bygger også på involvering av aktører som sivilsamfunnet, næringsliv, lokale grupper, media, ungdom og urbefolkning. Til hvilken grad disse aktørene og andre blir involvert påvirker politisk støtte for klimatiltak og utfallene de får.

(E.3, E.3.3)

Det blir flere klimasøksmål i noen land, spesielt i noen høyinntektsland, og i noen tilfeller har det påvirket klimatiltak og ambisjonene i klimapolitikken.

(E.3.3)

Virkemidler 

Mange reguleringer og markedsinstrumenter som karbonprising har allerede blitt brukt med suksess. Instrumentene kan bidra til innovasjon og kraftige utslippskutt hvis de oppskaleres og dekker bredere.

(E.4)

Å fjerne subsidier på fossilt brennstoff kan redusere klimagassutslippene med opptil 10 prosent innen 2030, samtidig som det vil øke offentlige inntekter og ha andre fordeler for miljø og bærekraftig utvikling.

(E.4.2)

Redusert etterspørsel etter fossilt brennstoff kan resultere i kostnader for eksportland.

(E.4.6).

Det finnes ingen klare bevis for at nåværende klimakvotehandel har ført til betydelige utslippslekkasjer.

(E.4.6)

Avgjørende med godt internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå ambisiøse klimamål.

(E.6)

Internasjonalt samarbeid om teknologiutvikling og -overføring, sammen med kapasitetsbygging og finansiering, kan øke global spredning av klimateknologi og retningslinjer på nasjonalt og lokalt nivå.  Samarbeidene kan være mellom forskjellige typer aktører på ulike nivåer, og innad i ulike sektorer. Et eksempel er nettverk mellom byer i forskjellige land, som fører til økt ambisjon og politikkutforming, og utveksling av erfaring og eksempler på god praksis.

(E.6.2, E.6.3)

Nytt siden forrige hovedrapport (2013-2014)

Rapporten gjenspeiler nye funn i litteraturen og bygger på tidligere rapporter fra FNs klimapanel. De viktigste utviklingene som har skjedd som er relevante for denne rapporten er:

• En ny global situasjon – rapporten reflekterer utviklingen som har skjedd i prosessene til FNs klimakonvensjon (UNFCCC), med Parisavtalen og utfallet av Kyotoprotokollen; FNs 2030-agenda med bærekraftsmålene; og endringer innen internasjonalt samarbeid, finansiering og innovasjon.
• Nye aktører og tilnærminger til utslippsreduksjon – ikke-statlige aktører som byer, bedrifter og urbefolkning har en viktigere rolle i det globale arbeidet med klimaendringer. Klimapolitikk har spredt seg, og lavutslippsteknologier har blitt rimeligere. Noen land har klart å opprettholde utslippsreduksjoner, og koronapandemien har bragt med seg konsekvenser og lærdommer.
• Kobling mellom klimatiltak, klimatilpasning og utviklingsbaner – valg tatt i forbindelse med utvikling påvirker muligheten for utslippsreduksjon. Dersom utslippsreduksjonen skjer i tråd med bærekraftig utvikling, rettferdighet og fattigdomsbekjempelse er den mer holdbar og effektiv, og har mer støtte. Rapporten dekker utslippsreduksjon både fra målrettet politikk, og politikk med andre hovedformål.
• Nye temaer - For første gang inkluderer rapporten kapitler om etterspørsel etter tjenester, sosiale aspekter ved utslippsreduksjon, innovasjon og teknologiutvikling og -overføringer. Vurderingen av fremtidige utslippsscenarioer kombinerer perspektiver på nær, mellomlang og lang sikt (2100). Det har også vært et sterkere samarbeid mellom arbeidsgruppene i klimapanelet, og det er jobbet mer på tvers av kapitlene.
• Økt mangfold av analytiske rammeverk – rapporten identifiserer flere rammeverk fra flere fagfelt og disipliner enn tidligere, inkludert samfunnsvitenskap