Mandalselva nedenfor Øyslebø.

Kalking av vann og vassdrag

Forsuring av vann og vassdrag er et av de mest alvorlige miljøproblemene i Norge, og sur nedbør truer naturmangfoldet i norske ferskvann. Over 15 000 bestander av fisk har dødd ut eller er påvirket av forsuringen. Kalking er et viktig tiltak for å redusere skadene.

Hovedårsaken til forsuringen er langtransportert sur nedbør. Denne nedbøren kan bare fjernes gjennom utslippsreduksjoner basert på internasjonale avtaler.

I store deler av Sør-Norge overskrides fortsatt tålegrensen for sur nedbør. Kalking bedrer vannkjemien i sure vassdrag, og dermed også forholdene for fisk og andre organismer som lever i ferskvann. Myndighetene støtter derfor kalking i et stort antall elver og vann.

Direktoratet for naturforvaltning har laget en handlingsplan for kalking som legger premissene for kalkingsarbeidet i Norge.

Økt forsuring ga økte skader

Forsuringen i Norge startet på 1800-tallet og økte fram mot 1970. I 1925 fant man ut at fiskedøden skyldtes surt vann, men koblingen med sur nedbør ble ikke oppdaget før på 1950-tallet. Skadene på fiskebestandene ble større i takt med økende forsuring, og samtidig førte forsuringen også til tap av naturmangfold.

På det verste var 30 prosent av landarealet påvirket, og én av fem arter forsvant fra de sureste vassdragene. Mer enn 15 000 fiskebestander er utdødd eller påvirket av forsuring. 25 laksestammer døde ut, og minst 20 andre ble påvirket. Størst skade var det i Agder-fylkene.

Kalking bedrer vannkvaliteten

Midt på 1980-tallet ble det satt i gang kalking, og i dag kalkes 21 laksevassdrag og 1200 innsjø- og bekkelokaliteter. Effektene av kalkingen følges opp med overvåking av vannkjemi, fisk, bunndyr og vannvegetasjon.

Mange år med kalking, samt redusert nedfall av sur nedbør, har bedret vannkvaliteten og sørget for at mangfoldet i naturen kommer tilbake. Det er ikke bare laksen som opplever bedre vannkjemi (økt pH og reduksjon av giftig aluminium). Også for næringsdyrene til fisken har kalkingen hatt en positiv effekt, selv om det er et betydelig potensial for ytterligere å øke mangfoldet av arter.

I årene etter årtusenskiftet har imidlertid den positive utviklingen flatet ut, og det forventes ikke større forbedringer i forsuringssituasjonen etter 2010. Fortsatt er sur nedbør (svovel og nitrogen) en alvorlig trussel mot naturmangfoldet i ferskvann i Norge. I dag regner man med at i underkant av 8 % av arealet i Norge har en avsetning av svovel og nitrogen som overskrider tålegrensen for forsuring av overflatevann.

Sør-Norge tåler lite sur nedbør

Områder i Sør-Norge tåler forsuring dårlig, fordi jordsmonnet er tynt og berggrunnen består av sure bergarter som gneis og granitt. Kalkingen er mest omfattende i Agder-fylkene, Rogaland og Hordaland, og den må fortsette til naturens tålegrense for forsuring ikke lenger blir overskredet.

Tålegrensen uttrykker hvor mye forsuring naturen tåler i ulike økosystemer. Det er en nær sammenheng mellom overskridelser av naturens tålegrenser og skader på naturmiljøet. I Norge er ferskvann mest følsomt for forsuring.

Skapt av fossilt brensel

Sur nedbør er først og fremst et resultat av forbrenning av fossilt brensel. Kraftverk, industrivirksomhet og transport er de viktigste kildene til utslipp som fører til sur nedbør. Rundt 90 prosent av svovel- og nitrogennedfallet i Norge kommer fra andre land, spesielt fra Storbritannia, Tyskland og Polen. Utviklingen i Europa er derfor viktig for omfanget av sur nedbør i Norge.

De europeiske svovelutslippene er kraftig redusert de siste 20-30 årene. I Øst-Europa skyldes det blant annet økonomiske nedgangstider, som har ført til nedleggelse av industri og redusert kraftproduksjon. I Vest-Europa skyldes reduksjonene som oftest at bedrifter installerer renseanlegg og går over fra kull til mer svovelfattig brensel. Bruken av transportmidler har stor betydning for utslippene av nitrogen. 

Reduksjon i utslipp som følge av internasjonale avtaler

Siden 1980 er konsentrasjonen av svovel i nedbør i Norge redusert med 76-94 %, mens konsentrasjonen av nitrogen i samme periode er redusert med 26-51 %. Reduksjonene skyldes i hovedsak oppfølging av internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner.

Flere forpliktende avtaler er undertegnet, blant annet Gøteborgprotokollen fra 1999. I 2012 ble en revidert Gøteborgprokotoll vedtatt. Denne skal føre til større reduksjoner av blant annet svovel- og nitrogenutslipp fram mot 2020.

Relaterte lenker