Miljødirektoratet deltar i globale og regionale avtaler for å redusere utslipp og spredning av farlige stoffer. Foto: IISD Reporting service

Globale og regionale kjemikalie- og avfallsavtaler

Mange kjemikalier transporteres over landegrensene og forpliktende, internasjonale avtaler er derfor nødvendig for å redusere eller stoppe tilførslene. Internasjonalt arbeid med persistente organiske miljøgifter (POP-er), tungmetaller (spesielt kvikksølv) og farlig avfall er en viktig del av norsk kjemikaliepolitikk.

Internasjonale avtaler

De mest vanlige juridiske avtalene er konvensjoner og protokoller. Sistnevnte har normalt utspring i en konvensjon. Andre avtaler som ikke er juridisk, men politisk bindende, betegnes som charter eller deklarasjon.

Miljødirektoratet deltar internasjonalt i arbeidet med globale og regionale kjemikalie- og avfallsavtaler både som faglig rådgiver for Klima- og miljødepartementet og som selvstendig faglig instans med fullmakter på Norges vegne.

Arbeidet omfatter deltakelse i både forhandlingene som leder frem til en avtale og implementering og oppfølging av den inngåtte avtalen.

De fleste avtalene er globale og er utarbeidet i regi av FNs miljøprogram (UNEP), men Norge er også medlem av en regional avtale som er utarbeidet under FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE).

Implementering i Norge

I Norge implementeres juridisk bindende avtaler som konvensjoner og protokoller både gjennom EU/EØS-lovgivning og nasjonal lovgivning.

Størstedel av implementeringen skjer gjennom EU/EØS-lovgivning. Dette gjøres ved forordninger og andre reguleringer, som blir gjeldende i EU/EØS-landene, inkludert Norge. Nasjonalt reguleres dette i produktforskriften og avfallsforskriften.

Som et ledd i arbeidet deltar Miljødirektoratet aktivt i relevante faggrupper både innen UNEP, UNECE og EU for å få fram informasjon om miljøgifter og avfall og identifisere nye miljøgifter.

Det er tre multilaterale avtaler som regulerer POP-er; Stockholmkonvensjonen, Langtransportkonvensjonen og Baselkonvensjonen.

UNEP har felles sekretariat for de tre globale konvensjonene; Stockholmkonvensjonen, Baselkonvensjonen og Rotterdamkonvensjonen.

Nedenfor følger en mer detaljert beskrivelse av de enkelte avtalene og samarbeidene.

Stockholmkonvensjonen

Stockholmkonvensjonen om persistente organiske miljøgifter er en global avtale som trådte i kraft i 2004. Formålet med konvensjonen er å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter (POP-er).

POP-er brytes ned veldig langsomt i miljøet, spres over store geografiske områder med luft- og havstrømmer, oppkonsentreres i levende organismer og er meget giftige for mennesker og dyr.

Konvensjonen innebærer forpliktelser om å fase ut de farligste miljøgiftene, blant annet flere bromerte flammehemmere, PFOS, PCB og DDT. Avtalen forbyr bruk, produksjon, import og eksport av POP-er og de produkter som inneholder stoffene. Utilsiktede utslipp av POP-er, som for eksempel dioksiner og furaner, skal også fases ut.

Avtalen omfatter strenge vilkår til avfallsbehandling av POP-er, som skal destrueres. Artikler med innhold av POP-er kan ikke gjenvinnes hvis det betyr at også POP-ene blir gjenvunnet.

Avtalen har en prosedyre for vurdering av nye POP-er, som kan foreslås av medlemslandene. Stoffene som foreslås må tilfredsstille kriteriene for å være en POP.

Når det tas inn en ny POP i konvensjonen vil Norge vanligvis regulere den ved å gjennomføre endringer i EUs POPs regelverk i kapittel 4 i produktforskriften. For noen stoffer har Norge særnorsk regulering i kapittel 2 i produktforskriften.

Baselkonvensjonen

Baselkonvensjonen er en global miljøavtale om farlig avfall med 183 medlemsland. Den har til hensikt å beskytte mennesker og miljø mot negative effekter fra generering, håndtering, deponering og grensekryssende transport av farlig avfall.

I 1994 ble et viktig tillegg til konvensjonen vedtatt, det som omtales som "BAN amendment". Tillegget er et forbud mot å eksportere farlig avfall fra OECD-land til ikke OECD-land. På Basel-konvensjonens partsmøte i 2011 ble medlemslandene enige om hvor mange ratifiseringer som trengs før forbudet trer i kraft.

Rotterdamkonvensjonen

Rotterdamkonvensjonen trådte i kraft i 2004 og er et forpliktende meldings- og informasjons-system for eksport av særlig farlige kjemikalier. Bestemmelsene i Rotterdamkonvensjonen innebærer at visse kjemikalier ikke kan eksporteres uten samtykke fra mottakerlandet.

Forskrift om eksport og import av visse farlige kjemikalier gjennomfører kravene i Rotterdamkonvensjonen i norsk regelverk.

Regelverket er spesielt viktig for utviklingsland. Reguleringen sikter å gjøre land som ikke har etablert tilstrekkelig regelverk og/eller system for kjemikaliekontroll oppmerksomme på risiko forbundet med visse farlige kjemikalier. På bakgrunn av dette kan hvert enkelt land bestemme om de ønsker import av et stoff eller ikke.

Minamatakonvensjonen

UNEPs "Governing Council" besluttet i 2009 å starte forhandlinger om en ny global avtale for å regulere og redusere kvikksølvutslipp. Nærmere 140 land ble i januar 2013 enige om en omfattende avtaletekst som regulerer kvikksølv fra alle kilder, både fra ulike typer gruvevirksomhet, fra bruk av kvikksølv i produkter, bruk i industriprosesser, og for utslipp av kvikksølv til luft og vann fra industriell virksomhet.

Avtalen regulerer også hvorledes kvikksølvforbindelser skal lagres på en forsvarlig måte, og kvikksølvholdig avfall behandles. Eksport av kvikksølv eller kvikksølvholdige produkter skal bare kunne skje til bruk som er tillatt etter avtalen, og etter samtykke fra importlandet. Avtalen kan over tid gjøres strengere ved å legge til og regulere nye kilder eller ved å skjerpe kravene til kilder som alt omfattes av avtalen.

Avtalen ble undertegnet i Japan i oktober 2013 og vil først tre i kraft når 50 land har ratifisert konvensjonen, trolig nærmere 2018. Så langt har 29 land ratifisert avtalen, deriblant USA og Kina. Norge har ikke ratifisert avtalen ennå.

Land som har ratifisert

Langtransportkonvensjonen (LRTAP)

Langtransportkonvensjonen (LRTAP) er en regional bindende avtale som regulerer langtransportert, grenseoverskridende luftforurensing under UNECE. 

Avtalen dekker Europa og Nord Amerika og trådte i kraft i 1983. Under konvensjonen hører i alt åtte protokoller, som regulerer ulike typer luftforurensning, hvorav to er særlig viktige for miljøgiftarbeidet: protokollen på persistente organiske miljøgifter og tungmetaller, henholdsvis POP-protokollen og tungmetallprotokollen.

POP-protokollen under LRTAP

POP-protokollen er en regional bindende protokoll under langtransportkonvensjonen om utfasing av utvalgte persistente organiske miljøgifter (POP). Protokollen trådte i kraft i 2003. POP-protokollen ble revidert i 2009.

Protokollen omfatter mange av de samme stoffene og vilkårene likner på kravene under Stockholmkonvensjonen. Under protokollen er det en prosedyre for inkludering av nye POP-er der et medlemsland først skal foreslå et nytt stoff for regulering i Stockholmkonvensjonen. Dersom dette ikke fører fram kan stoffet foreslås til behandling i POP-protokollen.

Tungmetallprotokollen under LRTAP

Tungmetallprotokollen er en regional bindende protokoll under langtransportkonvensjonen om reduksjon i utslippene til luft av tungmetallene kvikksølv, bly og kadmium. Avtalen trådte i kraft i 2003. Protokollen regulerer utslipp til luft fra de største industrikildene og fra produkter. Tungmetallprotokollen ble revidert i 2012.

For industri er det krav til bruk av best tilgjengelig teknikk (BAT) og grenseverdier for utslipp av støvpartikler. For produkter er det grenseverdier for bly i bensin og kvikksølv i batterier. Ytterligere regulering av kvikksølv i andre produktgrupper vil bli vurdert i lys av det som ble besluttet i Minamatakonvensjonen.

Under protokollen er det en prosedyre for regulering av kvikksølv der et medlemsland først skal foreslå endring i Minamatakonvensjonen. Dersom dette ikke fører fram kan endringen foreslås til behandling i tungmetallprotokollen.

Globally Harmonized System (GHS)

Globally Harmonized System of Classification and Labelling of Chemicals, normalt forkortet som GHS, er FNs felles kriterier for klassifisering og merking av kjemikalier i alle medlemsland. Målet med systemet er at klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger skal følge de samme prinsippene og reglene over hele verden. Dette vil gi bedre sikkerhet ved bruk og transport av kjemikalier, i tillegg til at handel over landegrensene med stoffer og stoffblandinger vil bli enklere.

GHS er ikke en bindende avtale, men EUs forordning for klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger, CLP, bygger på FNs GHS og er bindende for EUs medlemsland/EØS-landene.

Strategic Approach to International Chemicals Management (SAICM)

Den globale kjemikaliestrategien (SAICM) er et globalt instrument som skal bidra til å nå målsettingene fra Verdenstoppmøtet i Johannesburg om at kjemikalier skal brukes og produseres på en måte som minimerer vesentlige negative effekter på miljø og helse innen 2020.

UNEP og WHO står sammen om programmet, som har stor tilslutning. SAICM bidrar både gjennom faglige diskusjoner og rådgivning, samt med finansiell støtte til prosjekter i u-land. I tillegg til nasjonale delegasjoner, deltar også industriorganisasjoner og frivillige organisasjoner i SAICM's møter. Klima- og miljødepartementet (KLD) har hovedansvaret for oppfølging av SAICM fra norsk side. Miljødirektoratet bistår som faglig rådgiver.

I utgangspunktet har SAICM en tidshorisont frem til 2020. Imidlertid er det pågående prosesser som skal vurdere hvordan den globale kjemikalieforvaltningen skal fortsette etter 2020. Dette vil enten bli som en videreføring av SAICM, eller på lignende vis under et annet navn.