Konvensjonen om langtransportert luftforurensning

Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning kom til etter at store områder i Europa var påvirket av luftforurensninger som ødela livsgrunnlaget for mange plante- og dyrearter i naturen. Norge hadde store miljøproblemer knyttet til forsuring, og norske myndigheter var en viktig drivkraft bak konvensjonen.

Offisielt navn på engelsk og norsk:

Convention on Long-range Transboundary Air Pollution (LRTAP)
Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning

Hverdagsnavn:

Langtransportkonvensjonen

Formål og virkeområde

Formålet med konvensjonen er å begrense og gradvis redusere luftforurensningen i landene som har sluttet seg til avtalen.

Norge er avhengig av omfattende reduksjoner av utslipp i Europa for å løse miljøproblemer som skyldes langtransportert luftforurensning. Det første gjennombruddet i arbeidet med å redusere forsurende utslipp kom i 1979, da 30 europeiske land, samt EU, USA og Canada, undertegnet Konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger (Convention on Long-range Transboundary Air Pollution – LRTAP).

I ettertid har det kommet åtte protokoller som forplikter landene til ulike utslippsreduksjoner. De nyeste protokollene er protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen), protokollen om tungmetaller og protokollen om persistente organiske miljøgifter (POP-er).

Organisering

”Executive body” er konvensjonens øverste organ. Arbeidet er organisert under tre arbeidsgrupper ved hjelp av en rekke program, programsenter, ekspertgrupper etc. FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) fungerer som sekretariat for konvensjonen.

Norsk oppfølging av konvensjonen

Norge har hatt en sentral rolle i utvikling av protokollene, utvikling av metoder og modeller for tålegrenser, samt utvikling av øvrig kunnskapsgrunnlag. Miljøverndepartementet er forvaltningsmyndighet for konvensjonen og leder det norske arbeidet under konvensjonen.

Programmet Naturens tålegrenser ble satt i gang høsten 1988 i regi av Miljøverndepartementet og gjennomføres av Miljødirektoratet. Programmet har vært og er sentralt i arbeidet med kartlegging og modellering av tålegrenser og utvikling av annet kunnskapsgrunnlag for arbeidet med effektbaserte utslippsreduksjoner under konvensjonen.

Gøteborgprotokollen

Det ble i 1999 vedtatt en protokoll om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen) under konvensjonen. Protokollen trådte i kraft 17. mai 2005 og regulerer landenes utslipp av svoveldioksid, nitrogenoksid, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser. Landene som undertegnet protokollen, forpliktet seg til omfattende utslippsreduksjoner fram mot 2010. Nye utslippsforpliktelser for 2020 ble vedtatt i mai 2012. Da kom også utslippsforpliktelser for partikler, og flere land ble en del av avtalen.

Tiltakene i Gøteborgprotokollen ble bestemt ut fra prinsippet om at en gitt miljøforbedring skal nås til lavest mulig kostnad.

Dersom forpliktelsene blir innfridd av deltakerlandene, vil det få svært positive virkninger for naturen og miljøet i Norge. I 1980 var tålegrenser for forsuring overskredet på rundt 30 prosent av Norges areal. I 2000 var dette arealet redusert til om lag 13 prosent. Med full effekt av Gøteborgprotokollen vil arealet med overskridelse bli ytterligere redusert.

Gøteborgprotokollen inneholder en forutsetning om at partene ett år etter at protokollen trådde i kraft blant annet skal vurdere om forpliktelsene er tilstrekkelige for å nå langsiktige mål om at forurensningsbelastningen ikke skal overskride naturens tålegrenser for forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon.

Kategori

Relaterte lenker